Under åpen himmel i Jotunheimen Vest

16. september 2016 var jeg ferdig på jobb klokken 13.00. Da kjørte jeg fra Alvdal og helt til Tyinholmen, en tur på ca 6 timer med en liten golf. Teltet ferdig oppslått innerst i Koldedalen i 8-tiden, og med utsikt rett mot Hjelledalstind og Falketind.

Hjelledalstind og Falketind i tåka
Porten til Jotunheimen

Lørdag 17. september våknet jeg tidlig av biler på vei innover dalen. Det arrangeres jevnlig turer til Falketind og Uranostind, og det lille som fantes av parkeringsplass ble fort opptatt. Veldig glad for at jeg valgte å kjøre helt inn dagen før, da bilen jeg kjørte ikke hadde klart seg på de få offroadparkeringene som var igjen. Etter å ha pakket ned teltet, pakket om sekken flere ganger, møtt på noen av de andre i gruppa, og pakket om sekken igjen for å legge igjen telt og boblebukse, var jeg endelig klar for å gå. I 10-tiden kom resten av turfølget. Det var Christin og Bjørn bak bloggen Eventyrlige år som sto bak denne turen. Etter å ha gått igjennom planen for turen og hva vi alle tenkte om tempo og forventninger, begynte første etappe opp mot brekanten. Det var fortsatt litt tåke på toppene rundt som det var dagen før, og regn i lufta. Glatt i stien, så når vi etter en times tid kunne ta på stegjernene og finne fram isøksa, ble det mye bedre feste.

På vei oppover
Brevandring

Etter noen høydemeter på breen løsnet endelig skylaget og tåka forsvant. Herlig å gå på breen, endelig på tur igjen! Fordi vi holdt «Kilimanjaro-tempo», brukte vi lang tid opp til bandet. Herlig å ha goood tid, å bare være ute! Vi var på toppen kl 18, det var vindstille og sola kom fram over tåka. Det aller siste partiet før toppvarden var forholdsvis luftig, og ikke alle i gruppa kom seg frem til toppen. Det er mulig å fortsette litt videre bortover eggen, men da skal man være rimelig trygg på at en eventuell høydeskrekk er godt under kontroll.

Å stå på toppvarden på Uranostind 2157 m.o.h var en ganske så fin opplevelse, og å balansere bortover eggen med mange hundre meter ned på hver side var helt fantastisk. Siden vi skulle overnatte på bandet og det fortsatt ikke var mørkt når vi kom ned igjen, tok noen av oss turen opp på Slingsbytind 2026 m.o.h også. Det var ikke like luftig som den forrige, men glad for at jeg har minimalt med høydeskrekk.

Det var nydelig å være igjen så høyt til fjells med den lille gruppa når alle andre har gått ned.

Morgenen etter våknet jeg før soloppgangen, så jeg flyttet underlag og sovepose ut på kanten for å se soloppgangen bedre. Sola gikk opp rett bak Uraknatten, før den forsvant igjen i skyene ovenfor. Etter frokosten var spist opp og sekken pakket, delte vi oss opp i mindre grupper. Noen ville ned igjen samme veien over breen, andre ville opp på Langskavltind, mens jeg og tre andre valgte den lengste ruta om Sagi, Uraknatten og Langskavltind. Det var kun en liten etappe på breen før vi la igjen stegjern og sekk for å gå oppom Uraknatten. Denne toppen er ikke 2000-meter, men siden den stikker opp midt på Uranosbreen har den en fantastisk utsikt til omkringliggende topper.

Uraknatten
En tur opp på Uraknatten før turen gikk videre til Sagi 2047 m.o.h til venstre

Det var ikke langt mellom toppene, så etter sekk og breutstyr var henta kunne vi gå en halvtimes tid før vi var ved foten av Sagi. Der ble utstyr lagt igjen, det er ikke nødvendig å dra med sekken opp dit. Vi brukte ikke lang tid til toppen,  men en fordel å tenke igjennom rutevalg og hvor vi gikk i forhold til hverandre da hele ura bestod av løse steiner. Ett punkt var særlig utsatt, men er man ikke høyderedd går det helt fint uten sikring. Vel nede igjen etter turens tredje 2000meter var den orginale planen å følge breen i retning Langskavltind, men etter å ha sett på breen i kikkert fra toppen av Sagi viste det seg at det beste alternativet var å følge samme vei tilbake over Uraknatten. Mellomrommet mellom breen og fast fjell opp mot Langskavltind så ikke overkommelig ut, og å måtte ha snudd der hadde medført mange timer unødvendig gange tilbake.

Jotunheimen
Turfølget på vei ned fra Langskavltind

Fra toppen av Langskavltind så vi bort på Slingsbytind helt til venstre, Uraknatten, Sagi og Mjølkedalspiggan mot venstre og Mjølkedalstinden helt til venstre.

Hjelledalstind og Falketind
Når turen snart er slutt, jobb og mandag påfølgende dag, men så vil du bare snu å bli igjen i fjellet.

Nede igjen fra breen var det bare desertetappen igjen, med stien rett imot Hjelledalstind og Falketind. Etter å ha gått i 7 timer med et høyt marsjtempo for å rekke over hele runden, var det likevel godt å komme tilbake til bilen. Når noen av oss tok middagslagingen ved Tyinholmen ble det et kjempevær. Gleder meg til neste tur i Jotunheimen vest. Møtte på to under toppen på Uranostind som hadde gått opp fra vest. Ved å gå opp ura på denne siden unngår man breen. Vet at da blir det garantert en tur til på Uranostind, siden jeg ikke har nok kunnskap om brevandring selv.

Siste syn av Uranostind
Uranostind i speilet for siste gang ut Koldedalen

Telt for vinter.

Om vinteren, og når jeg vil ha større plass resten av året, bruker jeg Helsport Fjellheimen. For 3 personer, men tror 3 personer med store sekker ville hatt problemer med å delt teltet i denne størrelsen. Muligens enklere vinterstid med pulk som lagres utenfor.

Dette teltet er noe for seg selv. Forholdsvis enkelt å sette opp etter det er blitt gjort noen ganger. Jeg har ikke helt kontroll i sterk vind enda. Men ved å pakke det i en pose halvt oppslått (det finnes egne poser til dette formålet, jeg bruker en skipose), og med ene enden festet med snøplugger mot vinden, var det bare å dra ut av posen med vindretningen, brette ut stengene og bardunere ferdig.

I vår var jeg på skitur og hadde teltet oppslått på Krossbu hele helgen. Mye vind, men ved å bruke alle bardunene samt legge snøblokker på stormmattene sto teltet støtt som fjell. Et annet telt på motsatt side av veien var ikke festet godt nok, så når vi kom ned igjen etter toppturen hang teltet kun i noen få plugger og blafret som et flagg i vinden. Derfor er det viktig å sette opp teltet 100% hver gang, du vet aldri når været skifter. Og er man borte på dagstur pleier jeg å dobbeltsjekke og stramme alt før jeg går, så er det hvertfall gjort alt som er mulig for at teltet står i samme tilstand etter endt tur.

Jeg har testet teltet i alle de fire årstidene, og er veldig fornøyd. Festival over flere dager i Alvdal Vestfjell med regnvær gjorde ingen ting, det ble nystekt pannebrød til frokost likevel. Plass til kjøkken og sekk i forteltet. Skitur på Sognefjellet i mai med masse skiutstyr over ei hel helg var ikke noe problem.

Teltet veier 4 kg inkludert plugger og har et stort volum pakket ned. Med snøplugger blir vekten naturligvis enda høyere. Passer best på pulken, men får det også under topplokket på en Bergans Trollhetta 95l sekk. Dette fører til at sekken blir unødvendig topptung i forhold til med et lettere telt, men noen ganger gjør ikke de 2 kiloene så mye når jeg får såpass mye større plass innendørs. Særlig på høsten eller våren når dagene ikke er så lange som på sommeren, tilbringer i hvert fall jeg litt mer tid i teltet og da er det godt med litt ekstra plass. Fjellheimen har to innganger, noe som gjør det enklere hvis man er flere, en trenger noe utstyr som ligger helt på andre siden uten å krabbe inn i forteltet, eller bare for å lufte ut ved laging av mat for eksempel. Det er ellers en luftekanal øverst i forteltet, på samme sted på den andre kortsiden og en nede ved bakken for å få inn luft nede også. Ved pakking av snø rundt hele teltet på stormattene kommer det ikke inn luft nede, så derfor er det viktig å holde den nederste ventilen åpen og uten snø på yttersiden.

Teltet koster alt fra 6999 til 9999, avhengig av hvor det kjøpes. Varer kommer på salg når de ikke lenger er nyeste utgave, så sikkert mulig å få det enda billigere etterhvert. Uansett er det verdt hver krone.

Anne↟

Ut å gå

Å kunne spenne på seg skiene rett utenfor døra, er noe jeg liker aller best ved å bo i Bygde-Norge. Det er ikke langt til marka fra Trondheim sentrum heller, men det er ikke alltid like hyggelig å måtte konkurrere om plassen i naturen med de 100 andre som tok samme buss som deg opp til Skistua. Langrennskiene mine med tilhørende blomstrete skisko blir ikke lenger brukt, nå er det fjellski som gjelder. Det finnes sikkert mange i nærområdet som kun ser den samme utsikten ved hver skitur, og for å variere kan man jo gå i motsatt retning!

Men med fjellski spiller det ikke noen rolle hvor løypemaskina har laget nye trikkeskinner, for du lager dine egne løyper. Å legge sporet der du vil, uten begrensninger, gir frihet på et høyere nivå. Menneskene med langrennski styres i samme sporene år etter år, men det betyr at de store områdene uten spor blir liggende uberørt til oss få med fjellski.

Med lengre dager utover våren blir mulighetene for lengre skiturer også større. Når mørket kommer klokka fire, kan det bli en lang kveld i teltet. Senere solnedgang betyr bedre tid. Å våkne på vidda i høyfjellet til rød himmel og lyden av flere ryper i småbjørkene rundt teltet, er noe eget.

Våren blir en spennende tid!

472 dager.

Bilde

Trondheim i søndagssola. Skulle jo tro det var vår allerede. Siden det er søndag og turdag må jo hvertfall litt av dagen tilbringes ute. 1 mil pleier å være minimum på søndager, men i dag ble det et ork å skulle dra ut av byen for å gå så da ble det en runde til Festningen-Gløshaugen og tilbake til midtbyen.

Når jeg i høst sa til meg selv at jeg skulle begynne med styrketrening, var hovedmålet å klare hvertfall 1RM på kroppsvekt(64) i markløft og knebøy, pluss et litt mer realistisk mål på 35/40 i benkpress, innen ikke alt for lang tid. Innen juni2014, kanskje. På fredagen økte jeg til 70 i mark så da er målet nådd med god margin. Neste langsiktige mål må da bli 100, og deretter 2x kroppsvekt, i markløft. Knebøy henger litt etter, med 56×2 som høyeste vekt x rep. Men 2 ukers juleferie uten treningssentermuligheter er aldri bra for ny pers. Kjipt å måtte bygge seg opp igjen etter å ha kommet så godt i gang. Har kommet meg opp igjen på 50, og denne gangen skal det gå forbi 56. Kroppsvekt x1 er ikke langt unna. Selv om jeg nå fokuserer mest på teknikk akkurat nå er det å faktisk ha muligheten til å kunne presse seg å nå de målene som er satt, veldig inspirerende. Selv om tanker om dumme kne, irriterende arr og stygge ankler blir tenkt litt for ofte, er det langt mer forbedret enn det jeg trodde det skulle bli på denne tiden for ett år siden. Benkpress tippet også opp på 30-tallet sist uke. Har fokusert mest på mark og bøy, så derfor tallet ikke er høyere. Men, det er fortsatt 15kg mer enn da jeg startet i høst.

I dag er det 472 dager siden ulykka. Snart tid for ny sjekk på St. Olavs. Hadde vært fantastisk å kunne fått høre at det finnes en annen løsning på ankel-problemet, men det er lite trolig. Tøying er sikkert best, men demotiverende med kanskje 10% fremgang på 472 dager.

🙂

Når trening gir resultater. Herlig!

Nå i det siste har treningen begynt å gi utbytte. Kuttet tiden opp til Sten med 5 minutter, og gikk en 2 mil lang fottur i går til Store Nehatten fra Gråsjøen. I morgen går turen over grensa på jakt etter sunne matvarer som ikke finnes i Norge, pluss favoritten Lime/lemon fun-saft.
Nå starter endelig høstsemesteret snart, og det skal bli godt å komme inn i en fast rutine igjen. Det betyr at jeg endelig kan gjøre et forsøk på å starte med styrketrening og litt mer trening på vinterstid.

20130730-181423.jpg

20130730-181436.jpg