Svartdalen-Leirungsdalen

17-18 august

Helt siden jeg var på langtur i Jotunheimen i 2017 har jeg hatt lyst til å dra tilbake. Svartdalen har jeg lest om, og båtturen til Gjendebu virket veldig fin.

Tok båten fra Gjendesheim mandags ettermiddag. Fint å flyte forbi og se opp på Knutshø, Besseggen og Bukkelægret.

Etter båtturen var planen å gå opp bakkene fra Gjendebu og finne en teltplass i Svartdalen. Det var egentlig langt nok etter en lang dag. med flere timer i bil. Opp til Svartdalen var det veldig bratt. Før jeg gikk over tregrensen begynte det også å regne, så da ble det en pause under ei bjørk. Det var veldig varmt, så jeg bar også kløven til Alfa. Endelig på toppen ble det en lang pause med nøtter og vann.

Det var godt å komme opp den lange bakken. Sekken var litt for tung, og jeg bar med meg litt vann fordi jeg var usikker på vanntilgangen oppe i dalen. Smeltevann er det nok av, men det kan ikke drikkes. Bestemte meg likevel for å finne et sted både teltet kunne stå og der det var en drikkevannskilde. Dette fant jeg etter stien krysser elva på 1440 moh.

Det ble en rolig kveld. Helt vindstille, så litt mygg var det. Lyset ved solnedgangen var nydelig. Satt utenfor teltet og spiste middag og hørte på radio når solen gikk ned. Alfa fikk tørrfor og jeg spiste viltgryte. Midt på natten våknet jeg av at noe sprang forbi teltet og krysset elva, det må ha vært et reinsdyr. Alfa sov seg igjennom det. Neste dag sto vi opp med sola. Havregrøt smaker fortsatt ikke veldig godt, mens Alfa var fornøyd med tørrforet. Frem til bilen fra teltplassen var det ca 25 km, og det hadde jeg tenkt å dele opp i to. Fortsatt litt varmt midt på dagen, og en ny veldig bratt bakke opp i Leirungsdalen måtte forseres.

Der jeg satte opp teltet var det ganske frodig, og jeg så dagen etter at det var bra jeg ikke gikk lengre inn. Videre var det mye stein, ur så langt en kunne se. Langt mellom bekkene med drikkevann var det også, så bra jeg fylte opp flasker og camelback ved campen. Det var greit å følge rød T-merking men farten var ikke høy gjennom ura. Passerte vann 1488, og halvveis forbi vann 1473 går stien av og opp over Svartdalsbandet. Her brukte jeg lang tid på å finne hvor stien tok av, kan ikke være mye trafikk her. Fant ut når jeg kom hjem at merkingen her hadde blitt fjernet for lenge siden. Det var likevel litt rødmaling igjen opp over bandet, akkurat her var det veldig fint å ha en sti å følge. Videre utover Leirungsdalen var det flere tråkk, fulgte noen varder som gikk i rett retning utifra kartet, og kom meg etterhvert ned til Leirungstjønnin på 1576. Der var det en fin strand og siden det var formiddagsmattid tok vi en rast her. På stranden var det masse reindsyrspor, men så ingen dyr. Prøvde å holde meg på stien, men det var lettere sagt enn gjort. Ettersom ur gikk over i busker og gress kom det flere stier å følge. Flere sauestier, og tilhørende sau. Godt med trekkhjelp fra polarhunden av og til, men ikke så god hjelp.

Videre utover dalen begynte kilometertelleren å nærme seg to mil. Vurderte noen teltplasser utover dalen, men med alle sauene på alle kanter tenkte jeg det var best å fortsette litt til. Mistet stien hele tiden, og krattet var høyere enn meg. Så kom det mørke skyer i horisonten, bestemte meg da for å bare gå hele veien til bilen. Vading av alle elvende gikk fint, skoene mine gikk i oppløsning og ble byttet ut når jeg kom hjem. Vi kom oss rundt Semelhøe, men da synes Alfa det begynte å bli greit med gåing. Matpause og avslapping i lyngen tar vi oss altid tiden til, viktig å ta hensyn til hunden. Vet jeg kan gå lenger enn det jeg orker, men Alfa er ikke enig i det. Bløtfor og godbiter gjorde susen, så da fortsatte vi. Kom oss til foten av Knutshøe, der vi tok en ny pause. Mange som hadde gått over der denne dagen.

Knutshøe og Leirungsdalen
Leirungsdalen

Det tyngste strekket på hele turen var de siste 3-4 km til bilen. Da gikk vi på veien fra Vargebakken. Asfalt er helt forferdelig å gå på med fjellsko og slitne bein og labber, så det ble mange småpauser her. Kom oss omsider frem til parkeringen, da ble det en kvil bak bilen før vi kjørte hjem.

Telt på Bjørnskardskampen

I lengre tid har jeg ventet på et værvindu så det var mulig å overnatte på toppen av Bjørnskardskampen i Einunndalen. 13. til 14. august lovte bra på værmeldinga, så pakket sekken og dro. Det er ikke langt å gå, men det er en fin tur fordet. På toppen blåste det overraskende kraftig, så var glad for at teltet var med. Ringstind er et godværstelt, og det fikk jeg erfare. Det var som å være i en vindtunell. Teltduken blafret enormt, så ble dårlig med god søvn den natta. Var likevel heldig med været. Minimalt med regn, og en fin soloppgang. 

Jotunheimen

I sommer har jeg sommerferie for første gang, der jeg ikke skal ha sommerjobb. 2+1 uke med fullstendig fri! Da måtte det bli en lengre fjelltur til Jotunheimen. Studerte kartet ganske lenge før jeg bestemte rute, fordi jeg ville unngå å kjøre så langt i bil. Det billigste og beste alternativet ble Leirvassbu.

Dag 1:

Fordi værvarselet meldte regn, dro jeg ikke fra hjemme før litt utpå dagen. Etter kjøreturen på ca 3 timer og en siste sjekk av sekken var fortsatt ikke klokka mer enn fem, så da kunne jeg like godt begynne å gå. Planen var egentlig å sove i bilen på Leirvassbu, og gå til Skogadalsbøen dagen etter, men når det var oppholdsvær måtte det utnyttes til gangtid. Endte opp 11 kilometer inn i Storutladalen. På veien hadde det som smått begynt å regne, og ved Store Hilleren ble det et opphold som forenkla teltoppsettet. Vurderte å sove i Hilleren, som er en gammel jaktbu brukt på 1930-tallet, men det var så mye støv i lufta. Renere for sekk, underlag og sovepose å ligge i telt ute i regnet.

Dag 2:

Sov helt til 9, så var ikke klar for avgang før halv 11. Oppdaget at dalene rundt Skogadalsbøen bestod av mye jord, for min gule goretex-bukse var ikke så fin og gul lengre etter denne dagen. Regn hadde gjort stiene fryktelig glatte og gjørmete, så var glad for at jeg hadde bært med meg en skistav for å holde balansen i de værste partiene. 

Etter det som føltes som en evighet, så jeg endelig Skogadalsbøen. Godt og få en pause fra sekken, fylle vann og studere kart. Det var fortsatt tidlig, så derfor for meg å telte rett før Uradalsbandet, nedenfor Uranostind. Veien opp i Uradalen fra Skogadalsbøen var ikke noe bedre enn veien ned fra tidligere på dagen, så brukte lang tid.


Rundt middagstider hadde jeg tilbakelagt 11 kilometer, men planla jo å fortsette noen timer til etter middag. Viltgryte smakte veldig godt, og etter litt kaffe og sjokolade var sekken nesten pakket igjen. Skyene østover så mistenkelig grå ut, og plutselig var det et kraftig regnvær på vei rett mot meg. Da satte jeg likegodt opp teltet der. Rakk å sette i de tre pluggene så teltet sto, og å slenge sekken inn før det bøttet ned. Bardunerte ferdig, men pakket ikke ut alle tingene i tilfelle jeg kunne gå videre senere på kvelden. Rundt halv 9 sluttet det å regne, men siden det var så tunge skyer kom det til å bli mørkt tidligere, så besluttet å bare bli der til dagen etter. Lite mobildekning i Jotunheimen, men her var det hvertfall radio-signaler. Da går tiden litt fortere. Å gå på tur alene er helt greit, men da er det best å gå til det er kveld.

Dag 3.

Dagens etappe skulle gå fra Uradalen til et sted rundt Kvitevatn, noen kilometer før Eidsbugarden. Når jeg startet å gå halv 9 var det fortsatt tunge skyer overalt, og tåke på de høyeste toppene.


Valgte å gå Uradalen fordi jeg ville se opp på Uranostind og Slingsbytind som jeg gikk på i fjor. Kjipt at jeg ikke så noen ting, men været er som det er. Gikk hele dagen i goretex, så jo ut som om det skulle begynne å regne hvert øyeblikk. Men noe regn kom det aldri, så fikk endelig gått litt lengre etappe. Etter suppepause i andre enden av Uradalsvannet, en elvekryssing og en veldig bratt bakke så jeg endelig Falketind. Også der var det skodde på toppen.
Tidligere hadde jeg planlagt å campe et sted ved Kvitevatn, men hadde igjen mobildekning så fikk sjekket været. Onsdagen skulle det regne kraftig, så bestemte da at jeg skulle gå til Fondsbu. Der er det litt behageligere å være hvis det skulle bli skikkelig dårlig vær. Var ikke sikker på om det var teltplass der og hvor mye det kostet, så stilte meg i kø for å betale. Fant noen priser fra 2016 som sa 90 kroner, men det er verdt ned når det gir tilgang til tørkerom og do. Men der var det gratis å ligge i telt, så ble virkelig positivt overrasket. Til og med primus var det lov å fyre opp på teltplassen. Og som om ikke det var nok, var det skikkelig god tørkevind og sola dukket såvidt opp. Teltet var klissbløtt og soveposen var rå, så det tørket ute på en halvtimes tid. Det var nydelig lys i fjellet denne kvelden , så etter middag og litt avslapping i teltet, tok jeg med kamera og gikk en kveldstur.

 Dag 4.

Dette var dagen da det var meldt uvær. Sov lenge, spiste en god frokost og hørte på radio. Det kom ikke så mye regn som første meldt, men godt å ha en hviledag. Gikk en tur til Utsikten, som visstnok skal ha fin utsikt til Falketind og Uranostind. Jeg så bare skodde. Resten av dagen gikk med på å tørke fjellsko og studere kart. 

Dag 5. 

Våknet tidlig, spiste en god frokost, og pakket ferdig sekken. Gikk fra Fondsbu halv 10. Turen til Olavsbu er estimert til 5 timer uten pause, så skulle hvertfall gå dit i dag, men helt til Leirvassbu så litt langt ut. Brukte 3 timer til stikrysset mot Gjendebu, før jeg hadde matpause. Så sola når jeg hadde gått opp til nasjonalparkgrensa, da var det på tide med første godteripause. 

Tur-laban!
Langskavltind til venstre for breen.

Så ikke sola noe mer denne dagen. Kom frem til Olavsbu i halv 3-tiden. Litt småsliten etter 5 og en halv times rask gange, så tok ei pause på en benk utenfor hytta. Været var grått, men det var jo fortsatt tidlig på dagen! Bestemte meg for å fortsette videre mot Leirvassbu. 

Etter en time ble det middagspause. Når jeg satt der i regnet og spiste tenkte jeg for meg sjøl at dette var en dum ide. Såpeglatte steiner og tung sekk er ingen god kombinasjon. Men i steinura her var den ingen teltplass. Kunne jo snu, men var ikke såå langt igjen av steinura. Så da fortsatte jeg. Kom meg omsider over Rauddalsbandet og ned i Semeldalsmunnen. Ved Nedre Høgvagltjønnen var det vel sikkert en teltplass. Når jeg gikk å så etter et fint og flatt sted, fikk jeg øye på en person på stien fra Gjende. Vedkommende var på vei mot Leirvassbu, og da tenkte jeg bare «faen, er jo egentlig snart framme!» Å skulle sette opp telt i regnet, for å skulle våkne opp igjen til regn igjen dagen etter, etter så mye regn på turen, fristet ikke. Ble så motivert av dette, at jeg satte opp farten og gikk de siste to timene uten stopp. 

Vel fremme på Leirvassbu hadde jeg gjort unna en estismert 9-timers tur uten pauser, på 9 timer og 7 minutter, inkludert to matpauser og en godtepause på Olavsbu. 25 kilometer i fjellet er lengre enn 25 km på vei, det er nå helt sikkert. Fjellskoene begynte å gå i oppløsning, så godt å komme tilbake til bilen. Stoppet på bensinstasjonen i Vågå for å kjøpe burger, det har aldri smakt så godt som da. Det var herlig med en litt lengre tur i Jotunheimen. Fikk ikke sett så særlig mye, men dro dit for å gå, og det fikk jeg gjort. Ca 65,5 km totalt. 

Dovrefjell

Når en bor kun en time unna både Dovrefjell og Rondane nasjonalpark, var det ikke lett å bestemme seg for hvor helgas tur skulle gå. Rondane har jeg allerede vært innom en tur tidligere i sommer, og på Snøhetta her jeg vært før. Men aldri i fint vær, så når det var spådd bra vær der så måtte det nesten bli Snøhetta. Sekken ble pakket på torsdag, så jeg skulle rekke den nest site bussen inn til Snøheim. Men halv fem dro bussen og jeg hadde fortsatt ti minutter igjen å kjøre. Så da ble det is og kartstudering på Hjerkinnhus til neste buss gikk klokka sju. Jeg bruker instagram aktivt for å finne fine teltplasser hvis jeg ikke er kjent i området fra før, og så at det var mulig å få teltet til å stå nede ved Istjørni(1630moh), ved foten av Snøhetta. Har vært inntil vannet en gang før, men så ikke noe egnet sted for telt da. Men etter å ha sett enda nøyere etter denne gangen, sto teltet oppe tilslutt, med store steiner som teltplugger. Tåka lå tung rundt toppene, men det var god temperatur og det regnet ikke.

tidlig morgen

Lørdags morgen var det fortsatt tåke høyest oppe, men ingen skyer. Gikk fra camp halv åtte for å rekke opp på hovedtoppen (2286 moh) før alle fra Snøheim og tidligbussen. Turen opp gikk fort, men det var fortsatt tåke på alle toppene. Fortsatte bortover for å få med meg Midttoppen(2278moh) også. På veien dit lettet tåka plutselig, og det ble blå himmel i alle retninger. Sola varmte godt og det var vindstille. For å gå helt bort til Vesttoppen(2253moh) via traversen må det klatreutsyr til, men der klatringen begynner var det en super rasteplass. Å bære med seg et liggeunderlag er både for sikkerheten i tilfelle skade, men også for å kunne lage sofa i matpauser. Det tåkefrie værvinduet varte et par timer, så ble der helt til neste tåkedott la seg over toppen. Fint, varmt, og vindstille vær så høyt til fjells må utnyttes!

Matpause
Selve hovedtoppen var full av folk, men møtte kun en person på vei videre bortover der jeg hadde vært. Tilbake i camp ble det middag og soling i det fine været, før jeg tenkte at det hadde jo vært gøy å gått på alle de tilgjengelige toppene på en dag. Var på Vesttoppen 4. juli i 2015 på ski, så må jo dit til fots også da. Mye steinur der også, men det var en lett tur til toppen.


Rakk ikke å sette meg en engang før jeg kjente den første regndråpen. Det var kjipt, men vil ikke være i steinura med mose som blir såpeglatt av regnet, så da var det bare å rydde sammen å gå ned. Gikk fort ned igjen, de siste femti meter før teltet økte regnet i styrke. Hadde flaks der, værre med de som fortsatt var igjen oppe i ura som skulle helt frem til turisthytta.

Tilsammen ble det en tur på nesten åtte timer, inkludert laaang matpause på toppen. 16.35 km, 1389 høydemeter opp og 3111 kalorier.

Så var det ingen som kunne se at det hadde stått ett telt her.

Lauvnostind

Har fortsatt igjen en planlagt skitur før skiene settes bort for sommeren, men den siste turen til Jotunheimen ble 26-28. mai. Kom frem til Turtagrø på fredags ettermiddag. Der var det et telt på hver ledig plass, så kjørte videre på Tindevegen til inngangen av Ringsdalen. Tok sekken på ryggen og gikk et stykke innover grusveien så jeg kom litt bort fra hovedveien og finere utsikt mot Ringsbotn. Fikk satt opp teltet og lagd middag, med fremdeles en behagelig utetemperatur. Resten av kvelden gikk med til planlegging av lørdagens tur til Soleibotntind. Tåka var tjukk som grøt over Sognefjellet fredagen, og det var den fortsatt når jeg kikket ut av teltet grytidlig lørdag morgen. La meg derfor til å sove et par timer til. Ved frokosttider lettet tåka mer og mer, så jeg lot teltet stå, pakket skisekken og kjørte videre på Tindevegen. Når jeg rundet toppen på veien og fikk se hele ryggen på Soleibotntind, ble det klart at det ikke blir noe tur dit før litt senere i sommer. Kan ikke forvente mye snø i slutten av mai, men her var det minimalt, og 2/3 av løypa var snøfri.

Lauvnostind ble et bra andrevalg. Rakk å ta tilbake parkeringsplassen min langs med veien før det ble fullt. Utrolig populært med skiturer så sent på våren! Skiene kunne spennes på fra veien, og foruten et parti jeg valgte å bære skiene på sekken for å unngå et parti over 30′ og noen meter med lyng, var det mulig å gå på ski hele veien. Oppe på selve eggen og Lauvnostind var det igjen snøfattig, men der er det ikke vanlig å gå på ski uansett. Var på toppen i over to timer, for å fotografere og bare nyte dagen. Føret ned igjen var ikke så bra, men med litt bedre preppa ski hadde slushen blitt bedre mottatt.

Soleibotntindtraversen
To personer på vei tilbake over traversen

Ringstind
Store Ringstind 2124moh

Storen
Store Skagastølstind 2405moh

Sokse og Skeie
Sokse 2189 moh

Tentview
Teltplass i Ringsdalen 21:55

Vår i Jotunheimen

Hurrungane
Solnedgang sett fra Turtagrø

Sokse
Sørover fra Nordre Sokseklo. Var først på Sokse denne dagen.

Sokse
Når du drar på tinderangling på Smørstabbtinder med en helt ukjent person fra turen dagen før. Det ble en helt sykt bra tur! Sokse, Sauen, Kniven og Store Smørstabbtind.

Ingen tur uten smågodtpause
Ingen tur uten smågodtpause. Mellom Veslefjelltind og Hurrbreatind

Store Dyrhaugstind
Store Dyrhaugstind

Leirdalen
På vei tilbake til bilen. Smørstabbtindane i det fjerne.

Midtre Høgvagltind
Midtre Høgvagltind fra Leirdalen

Vinter i Alvdal Vestfjell

Jeg har vært mye i alvdalsfjellene på sommerstid, dagsturer og med telt. På vinteren derimot, har jeg ikke mange besøkene. Snøhuletur i 10.klasse med langrennski var en midt-på-treet opplevelse, så jeg trenger å få et bra inntrykk av fjellområdet vinterstid. Rondane, som også er i «nabolaget», er kjent for å være snøfattig med noen unntak. Det er heller ikke mye snø i vestfjella, og med årets ustabile værsituasjon, var det ikke noe silkeføre nå heller.

På alvdalssiden er det mest vanlig å starte i Sølndalen og Dølbekken. Sølndalen preppes med løypemaskin, men det finnes muligheter for å lage egne spor også der. Fra Dølbekken finnes det flere fine muligheter for både lange og korte turer. Storhøa 1518moh er en veldig fin skitopp med 1 mil hver vei. Der går man både gjennom skog og i høyfjellet. Mange fine bålplasser er det og. Det finnes to ubetjente turisthytter i gangavstand. Korsberghytta og Storgrytdalsseter. Siden turisthyttene er under DNT, stikkes løypen mellom Dølbekken, Korsberghytta, Storgrytdalsseter og Breisjøseter litt før påsketider.

18-19. Mars – Telttur til Korsberghytta

Sol og nesten påskestemning innover fjellet.

Den stikkede løypa videre mot Breisjøseter

Nydelig morgen, klarvær og uten vind.

På tur hjem, så sterk vind at jeg måtte sitte på pulken for at den ikke skulle blåse over ende.

Herlig å endelig få til en skikkelig tur vinterstid i litt dårlig vær,  selv om det bare ble to dager. Hjemturen var et godt eksempel på at været skifter fort i fjellet. Vindstille på morgenen, men opptil 15/20 ms som heldigvis ikke nådde full styrke før etter at teltet var godt pakket ned i pulken. Bratt læringskurve, men nå blir neste vinter enda bedre.